KlovnOgZombie

Her er nest siste del av fortellingen om det forrige selvmordsforsøket mitt. Fortellingen ble mye lenger enn jeg trodde, så nå er det plutselig enda en del. Anbefales på det sterkeste å lese del 1 og del 2 før du leser denne. I denne delen har jeg lagt mest fokus på hvordan jeg opplevde det å være på avdelingen. Det skjedde mer på avdelingen sosialt sett enn på den forrige innleggelsen. Desverre måtte jeg dele opp denne delen ettersom det ble for mye tekst, for planen var å bli ferdig med avdelingen i denne delen, men må nok innom avdelingen på siste del også gitt!  I den aller siste delen får dere vite hvordan det gikk etter at jeg slapp ut fra sykehuset. Det gikk nemlig veldig dårlig. Ops, spoiler.

 Foressten; alle navn so brukes har jeg funnet på. Vil ikke bruke folks ekte navn.

Den siste overdosen (del 3 av 4) 

Det smalt i en dør. Brått våknet hun og satte seg opp i sengen. I noen sekunder skjønte hun ikke hvor hun var. Men det gikk fort opp for henne at hun ikke var hjemme. For rommet hun var på hadde ingen møbler. Kun én seng og en dør inn til et lite bad. Rommet badet i et gult ekkelt lys. Veggen bak sengen var også gul. Gul. Æsj. Det var en kvalm farge å ha på veggen. En ekkel gulfarge. Ikke sånn fin gulfarge man blir glad av ? mer en diarégul, nesten brun farge.

"Rusen hadde fortsatt ikke forsvunnet. Verden føltes fortsatt ganske fjern og rar (...)"

Hun satte de bare føttene ned på det kalde gulvet. Det var blitt mørkt ute. Hun hadde sovet lenge. Veldig lenge. Hva var egentlig klokka? Eller var det noe poeng å vite det? Tiden på akuttpsykiatrisk avdeling står uansett stille. Behovet for å vite tiden forsvinner så fort man låses inn på avdelingen. Man trenger liksom ikke vite hva klokka er. Man skal ingenting uansett. Ingenting man skal rekke. Ingenting. Hun tok på seg ullsokkene hun tydeligvis hadde tatt av seg i søvne. Rusen hadde fortsatt ikke forsvunnet. Verden føltes fortsatt ganske fjern og rar. Hun var helt nummen i kroppen. Slapp og sløv. Men likegyldigheten var der fortsatt. Likegyldigheten pillene gir henne. Den behagelige likegyldigheten hun så sårt trenger når hun føler for mye. Når alle følelsene er på sitt mest ekstreme. Vonde følelser. Følelser hun prøver å unngå omtrent til enhver pris. Følelser hun hater. Følelser hun ikke kan fordra.

Sakte åpnet hun forsiktig opp døren ut til korridoren. Det var alltid så ekkelt å gå i korridoren. Alle sykepleierne rettet automatisk blikket mot deg idet du satte føttene dine der. Som om de overvåker deg - noe de faktisk gjør - selv om de prøver å ikke vise det. Vanligvis sitter det noe rundt fire sykepleiere i gangen, men så er det jo det overvåkningsrommet da. Der sitter det vel kanskje åtte? Med trege skritt tuslet hun sakte bortover korridoren. En sykepleier reiste seg opp fra stolen da hun fikk øye på henne. Det var kontakten hennes. Èn av to kontakter. For det er sånn det er; pasienten skal alltid ha to kontaktepersoner på avdelingen hele tiden, g ettersom det er vaktskifte byttes disse kontaktpersonene hele tiden. Litt slitsomt å forholde seg til egentlig.

Det hadde vært vaktskifte, for hun hadde ikke sett denne sykepleieren på avdelingen tidligere. Fjeset var kjent fra den forrige innleggelsen. En koselig sykepleier som likte å lage mat. Håret hadde hun alltid oppsatt i en stram hestehale. Lett å kjenne igjen.

"Vil du ha noe mat?" lurte sykepleieren på.
"Nei, takk." mumlet hun. Hun var flau over stemmen hun hadde pådratt seg.

De andre sykepleierne så på henne. Fulgte henne med blikket idet hun passerte dem i korridoren.

 "De kunne jo ikke risikere at en pasient tilfeldigvis kutter over pulsåren med en kniv (...)"

Det satt ingen i stua. TV-en stod for seg selv og durte. Viste et teit program ingen gidder å se på med mindre de ikke har noe bedre å gjøre. Hun var tydeligvis en av dem for hun benket seg ned i sofaen og ble der. Lenge. Det var så stille. Så ensomt. Så tomt. På én måte likte hun det. For det var så rolig. Hun trengte ikke gjøre noe. Trengte ikke lage mat engang - for de måtte sykepleierne gjøre. De kunne jo ikke risikere at en pasient tilfeldigvis kutter over pulsåren med en kniv som egentlig var beregnet til å skjære i kjøtt. Ikke menneskekjøtt.

I TV-benken lå det noen gamle blader. Hun tittet gjennom dem. De samme bladene som sist hun var der. Serr? Så kjedelig. Hun hørte noen fottrinn og snudde seg brått. En annen pasient kom inn i rommet og satt seg ned i den mørkeblå sofaen. Lengst unna henne. Håret hennes var så fett at det nesten så vått ut. Og de mørke posene under øynene hennes lyste til verden at hun slet med søvnen. Hele skikkelsen så rett og slett ustelt og sliten ut. Damen var kanskje rundt førtifem år? Pratet med seg selv gjorde hun også. Mumlet noen uforståelige ord samtidig som hun stirret henne i hjel. Veldig ubehagelig. For selv om hun stirret tilbake slapp hun ikke øyekontakten.

Idet hun skulle til å forlate rommet kom en sykepleier inn. Hun gjemte seg under hetta og satte seg ned i sofaen igjen. Det var egentlig litt koselig å se på TV med andre. Selv om de ?andre? bestod av en pasient som snakket med seg selv og en sykepleier som diskré fulgte med på hver bevegelse de gjorde.

"Bare si ifra hvis jeg skal lage noe mat til deg altså" sa den koselige sykepleieren ut av det blå. Hun smilte tilbake som svar. Orket ikke mat. Var mett på piller. Så utrolig mett. Dessuten er ikke maten på sykehuset noe man kan skryte av. Tørre brødskiver, smakløse supper og fisk hun ikke liker. Men på lørdager var maten tatt opp til et høyere nivå. Grøt, pizza og saft. Skikkelig luksus. 

Hun hørte en sint stemme fra korridoren. En stemme hun hadde hørt før. En narkostemme.

"Hold kjefta! Jeg hakke lyst å krangle med deg." sa narkostemmen i en aggressiv, men samtidig rolig tone. Så ble det stille fra korridoren igjen. Det var lett å forstå henne. Forstå hvorfor hun ble sint. Sykepleierne kunne bli ganske innpåslitne og plagsomme til tider. Med alle de spørsmålene de stiller kan de fort bli litt upopulære. Likevel gjør de jo bare jobben sin.

"Er du sikker?Jeg kan lage en brødskive til deg. Det er lenge siden du spiste sist." Sa sykepleieren i en vennlig tone. 

"Jeg fikk 5'er i matte på ungdomskolen" sa pasienten med det fettete håret. Stemmen hennes var på kanten til å være nevrotisk, og tonefallet passet liksom ikke helt til personen som hadde den. Stemmen kunne tilhørt en fjortenåring.
"Så bra da, Beate" sa sykepleieren. For hva skulle man si? 'Beate', som denne pasienten tydeligvis het, snakket helt ut av ingenting.
"Ja, og broren min er i Tyskland" fortsatte Beate. Sykepleieren svarte ikke. Festet blikket på TV-en.

"Enda en vond smak i munnen. Nå måtte hun kaste opp igjen. Magen vrengte seg. Faen (...)"

Enda en sykepleier kom å satte seg i sofaen. Hun var veldig ung. En student. Faen. Det var så flaut. For de var sikkert bare ett eller to år eldre enn henne. Hun følte seg så stygg. Mislykket. Det var utrolig pinlig. Hun hadde endt opp som en svingdørpasient. En pasient som omtrent snur i døra når hun slippes ut fra sykehuset. I tillegg var denne sykepleierstudenten veldig pen. Med oppsatt hår og fine klær - ja, alle som jobber på avdelingen bruker sivilklær, så trikset for å skille pasienter fra sykepleiere er ved å se på føttene; sykepleiere bruker sko, mens pasientene bruker sokker eller tøfler. Sykepleierstudenten het Unni. Hun hadde langt blondt hår i en stram flette som hvilte på den venstre skulderen og brune øyne som boret seg fast i henne da de hilste. Stemmen hennes var rolig. Enda en trygg person. Men Unni fikk henne til å føle seg så liten. Fikk henne til å tenke at; dette kunne vært henne. Hun kunne vært Unni. Hun kunne levd livet; gått på skole, fått nye erfaringer, opplevd nye ting, levd et liv. Men i stedet sitter hun her. Sitter hun her i stua på akuttpsykiatrisk avdeling. Med de andre som ikke klarer å leve. Det ble bare enda mer deprimerende. Enda en vond smak i munnen. Nå måtte hun kaste opp igjen. Magen vrengte seg. Faen.

De så på 4-stjerners middag på TV-en. Et program om mat. Helt ok når man ikke har noe annet å gjøre. Stemningen i sofaen var ganske stille, for å si det mildt. Ingen sa et eneste ord ? Beate telles ikke ettersom hun snakker med seg selv og sier ting uten sammenheng. Likevel var det litt koselig. Det ble som å sitte å se på TV med en slags ny familie. Unni, Beate, og den koselige sykepleieren som bare prøvde å gjøre jobben sin. Fire mennesker som ikke hadde noen som helst relasjoner annet enn at de tilfeldigvis var på avdelingen til samme tid. Det var litt kjedelig. Å sitte der. Hva skulle de liksom snakke om? Været? Friheten pasientene lengtet etter? Medisiner? Behandling? Nei. Det var ikke noe å snakke om. Ingenting. 

"Jeg skulle ønske jeg var på Dikemark jeg. Der er det så fint" sa Beate. Ingen svarte. Alle hadde limt fast blikkene sine på TV skjermen. Dikemark er et psykiatrisk sykehus med plass til omtrent 170 pasienter. Her på akuttpsykiatrisk på Ullevål er det vel bare plass til fem, men så er det jo flere avdelinger også da. Post 1 og Post 2. Så kanskje ti pasienter? 

En rosa skikkelse stod plutselig i døråpningen. Hun så ut som en lyserosa Teletubbie. Var litt smålubben og hadde på seg en Onepiece.

"Kom og sett deg da, Hanne" sa Unni med et vennlig smil. Hanne hadde bare ett uttrykk i ansiktet. Man kunne se at hun hadde vært rusmisbruker lenge, for det var noe med øynene hennes. De var tomme. Hadde ikke lenger den evnen til å vise følelser. Hanne gikk med trege skritt nærmere sofagruppen. Så stoppet hun brått.
<!--[if !supportLineBreakNewLine]-->
<!--[endif]-->

"Faen så mange det var her a. Nå får jeg angst!" stemmen hennes viste tegn på usikkerhet og redsel.

"Neida. Kom å sett deg her. Det er masse plass. Hvis du bare flytter deg litt Beate." Beate sperret opp øynene og kastet seg opp fra sofaen som om hun nettopp hadde sett et spøkelse og løp ut av stua. Den koselige sykepleieren fulgte etter.
"Nei, jeg får angst!" utbrøt Hanne og forsvant ut av stua hun også. Etter noen minutter forsvant Unni ut fra stua og det ble brått ganske ensomt. Helt til Hanne kom å satte seg ned ved siden av henne.

"Hva heter du?" spurte Hanne med det ene ansiktsuttrykket hun hadde. Hun kunne se at Hanne gjorde et forsøk på å smile, men klarte det ikke så bra. Hun svarte Hanne kort.
"Hanne heter jeg. Hyggelig" sa Hanne tilbake. Hanne var kanskje rundt trettiårene. Hadde levd et hardt liv. Et sted mellom det slitne fjeset kunne man se at hun for lenge siden hadde vært en ganske pen jente. Rusen hadde dessverre ødelagt henne. Var det i ferd med å skje med henne også?
"Hvor lenge har du vært misbruker a?" spurte Hanne brått. En av reglene på avdelingen er at man ikke skal stille de andre pasientene så mange spørsmål - hvertfall ikke om hvorfor de er der. Var dette litt over grensen? Samma det.
"Slappa! jeg hører det når'u snakker. Du har samma stemme som meg liksom" Hanne så rett på henne med sløve øyne. Var det virkelig så tydelig? Det ble nesten litt for komisk. Hun måtte le. Klarte nesten ikke holde seg. Hanne var en ufrivillig morsom person. Positivt ment.
"Du ser fersk ut. Starta i år?" Hanne hadde blikket rettet mot vinduene. Det var umulig å se noe ut av dem for det var så mørkt ut og lyst inne.
"Nei. Vet ikke helt når det startet. Var vel sånn våren i fjor kanskje." svarte hun. Hanne så på henne. Tenkte litt. Virket som hun tenkte ganske langsomt. Alt Hanne gjorde gikk langsomt. Rusmisbrukere. Langsomme bevegelser. Knekk i knærne. Hes stemme. Sløve øyne.
"Hvor gammel er'u a? Du ser ung ut." Hanne hadde fortsatt øynene festet på henne.
"Tjue." svarte hun kort. Hanne nikket.
"Vi får krysse fingra for hverandre og håpe vi holder oss rusfrie når vi slipper ut da" sa Hanne og klarte endelig å smile - men likevel så det mer ut som hun gjorde en slags rar grimase med fjeset. Hun krysset fingrene på begge hendene og holdt hendene opp.

Brått kom en mannlig sykepleier inn i rommet og avbrøt samtalen deres.
"Er'e lov å spørre om hu kan bli med å ta en røyk elle'?" tonen til Hanne hadde endret seg fra hyggelig til frekk. Hanne likte tydeligvis ikke sykepleierne så godt.
"Jeg røyker ikke." sa hun kort og kom seg ut av stua før Hanne rakk å si noe mer. På én måte var Hanne litt skremmende. For hun leste at hun var misbruker. Eller var oppsiktsvekkende tydelig? Kanskje det er en sånn egen greie misbrukere ser ? at de ser andre misbrukere. Kjenner dem igjen fordi de selv forstår. Forstår hvordan det er å være fanget av en substans. En substans som gir en sykelig lyst, nesten tvang til å inntas. En lyst som ikke forsvinner, men som bare blir verre. En ukontrollert lyst. Og jo mer man inntar denne substansen, jo mer må man ta for å få den samme effekten som tidligere. Dosene økes og økes. Helt til man slutter å puste. Dette forstod Hanne. Det første mennesket hun har snakket med face-to-face som faktisk forstår. Ikke at samtalen varte så veldig lenge. Det er mer det å faktisk oppleve å bli forstått for en gangs skyld. Møte forståelse.

"Paranoiaen var så vond. De eneste menneskene hun klarte å snakke med var folk hun ikke har relasjoner til (...)"

Hun gikk på rommet sitt igjen. Ville sjekke mobilen. Se om hun hadde fått noen meldinger. Det hadde hun. Ganske mange. Fra vennene hennes. De var redde. Visste ikke hvorfor hun var lagt inn. Hadde ingen anelse om det. Skulle hun svare dem? Hun orket jo ikke snakke med noen. Paranoiaen var så vond. De eneste menneskene hun klarte å snakke med var folk hun ikke har relasjoner til. Folk hun ikke kjenner. Som Henne. Hanne var bra å snakke med. For Hanne var harmløs. Hun skulle ikke se Hanne noe mer når hun ble skrevet ut. Hanne var bare en person som tilfeldigvis var på samme sted som henne til samme tid. En person hun ikke trengte å forholde seg til. En person hun kommer til å glemme så fort hun låses ut fra avdelingen.

Nå hadde hun hjemlengsel. Drømte om sin egen seng. Tittet ut på stjernene gjennom vinduet. Hadde skrudd av alt lyset i rommet bortsatt fra det ene nattlyset som lyste et blått lys ganske lavt, nesten nede på gulvet. Hun satt i vinduskarmen. Vinduskarmen var ganske bred, men vond å sitte på. Likevel ville hun sitte der. Sitte der å se på stjernene. På månen. Hun kunne kjenne rusen i kroppen. Den behagelige følelsen var så deilig. Ingenting var bedre. Pillene som hun både elsket og hatet. Nå visste hun ikke om hun likte dem eller ikke. De hadde jo sviktet henne. Latt henne overleve. Hvorfor kunne de ikke bare latt henne dø? Var det så vanskelig? Var det egoistisk å stille de spørsmålene? Er det hun som er egoistisk som vil dø? Er det ikke mer egoistisk å prøve å holde liv i noe som bare vil dø. Hun kjemper en kamp. En kamp bare hun kan kjempe. En kamp om å dø. Pillene er hennes venner. De er liksom alltid der. I skuffen. I undertøyskuffen. I pennalet. I lommeboken. De dukker opp overalt. Selv på de rareste steder.

Hun oppdaget plutselig at hun hadde tatt en blodprøve tidligere. Hadde hun hatt hukommelsestap? For hun husket det ikke. Kunne virkelig ikke huske at noen hadde tappet henne for blod. Det var den lille bomullsdotten teipet fast på armen hennes som avslørte det. Nå ble hun redd. Kunne ikke huske det. Hadde de stukket henne mens hun sov? Det kunne de da umulig ha gjort? Nei, hun må ha glemt det. Sannsynligvis tatt sprøyte før hun sovnet, men latt rusen ta henne med til himmelen slik at hun fikk mange svarte hull i minnet senere. For det skjedde ofte. At hun glemte ting. At hendelser bare forsvant fra hukommelsen hennes uten at hun kunne gjøre noe med det. Pillene. Pillene har all skyld. Rusen de gir henne. Det er noe den rusen gjør med hodet hennes. Skyller vekk minnet. Skyll gjerne vekk vonde minner, men ikke ta vekk de gode! 

Å ha hjemlengsel gjør vondt. Det vet de fleste som har opplevd det. At hjemlengsel er en sånn ubeskrivelig rar følelse som oppleves nesten som en kald bris gjennom kroppen. Det gjør vondt, men på en veldig rar og merkelig måte. Likevel var det ikke det at hun ville hjem. Hun ville dø. Eller var det mer det at hun ikke klarte å leve lenger? Mer det siste. Hun klarte ikke leve lenger. Fungerte ikke lenger sosialt. Fungerte ikke lenger i hverdagen. Alt var bare blitt ødelagt. Ting fungerte ikke lenger. Bare det å få i seg mat på egenhånd var blitt vanskelig. Å stelle seg selv var et mareritt. Å dusje var blitt et helvete. Det eneste hun faktisk mestret var å sove. Sove, sove, sove og sove. Da var øynene hennes lukket. Tankene hennes i drømmeland. Hun deltok ikke i livet. Hun sov. Så hvorfor ikke bare være død? Når det å sove er det eneste hun takler? Hun ble sint på alle rundt seg. Ble kvalm igjen. Magen vrengte seg, men denne gangen verre enn sist. Hun hoppet ned fra vinduskarmen og løp inn på badet. Rakk akkurat ikke lukke opp lokket på doen før alt kom opp. Eller sagt på en annen måte; hun hadde ikke noe å kaste opp, så da hun prøvde å få det ut kom det bare galle og noe hvitt som sannsynligvis var noen nedbrutte piller som ikke var helt ferdig i prosessen. Æsj. Utrolig ekkelt.

Hun satte seg på gulvet foran doen og spøy og spøy. Tårene begynte ufrivillig å trille nedover venstre kinn. Faen så mislykket hun hadde blitt. Hun kunne vært en av de som reiser rundt i verden, klapper løver og svømmer med delfiner. I stedet satt hun her foran doen på akuttpsykiatrisk avdeling og kastet opp. Patetisk.

Sykepleieren som hadde avbrutt samtalen hennes med Hanne tidligere på kvelden banket forsiktig på døren. Hun slapp han inn. Med bekymrede øyne spurte han om hun trengte hjelp. Selvfølgelig gjorde hun det. Han hjalp henne opp og låste ut pysjen hennes. 

"Kanskje du skal legge deg nå? Klokken er halv ti." sa han på en dialekt hun virkelig måtte konsentrere seg for å forstå. Hun gjorde som han sa og la seg ned i sengen etter hun hadde skiftet.

Den natten ble et mareritt. Et rent helvete. Rusen begynte å forsvinne fra kroppen hennes. Et voldsomt ubehag spredte seg i kroppen. Som om hun ble glovarm og iskald om hverandre. Hun visste at hun snart kom til å få abstinenser. At hun snart kom til å begynne å skjelve og kun rette tankene mot én ting; pillene. Pillene som sykepleierne hadde konfiskert og låst inn i et skap et sted på avdelingen. Psykiateren hadde bedt henne om å kutte ut all form for medisiner en liten stund. All form for piller. Kanskje det var en mulighet til å bli nykter? Pillefri. Likevel var det på tvang. For hun ble rett og slett tvunget til å kutte ut medikamentene. Kutte ut rusen. For hun kom ikke til å få en eneste resept på nye piller når hun ble skrevet ut derfra, det hadde psykiateren sagt klart og tydelig. 

Siste del kommer til helgen!

Dette er en fortsettelse på den tredelte fortellingen om det forrige tilbakefallet mitt. Du burde absolutt lese den første delen først. Les den her. Planen var at det bare skulle bli to deler, men da jeg begynte å skrive ble det bare mer og mer. Kanskje det til og med blir fire deler? Får se. 

Den siste overdosen (del 2 av 4)

Døren smalt igjen og gav fra seg en klikke-lyd. Smekklås. To sykepleiere trakk forsiktig på smilebåndet og førte henne med seg videre inn på avdelingen - inn til mottaksrommet. Hun hadde sett sykepleierne før. Alt var det samme. De samme rutinene. For hun hadde vært på denne avdelingen én gang tidligere. I starten av januar. Da alt gikk galt. Alt det fine gikk i tusen biter. Knuste. Knuste henne innvendig. Det samme hadde skjedd nå. Ikke helt det samme, men nesten. Nå var det mer døden. Lengselen etter å dø. Den gnagde henne i stykker. Ville drepe henne. Ta livet av henne. Og så var det pillene. Avhengigheten. Hun hadde tenkt en del på hva som var årsaken til alt det vonde. Hver gang kom hun frem til det samme svaret; bipolar lidelse. Sykdommen hennes var grunnen. Grunnen til hvorfor hun ble pillemisbruker. Grunnen til hvorfor hun ødelegger for seg selv og hvorfor livet hennes blir som det blir. Feil. Alt er og forblir bare feil. Hele tiden. Det sårer. Det gjør vondt. Hun vil dø. Slutte å puste. Bli ingenting. Være ingenting. Hun vil glemmes. Vil ikke bli husket. For hva ville hun blitt husket som? Jenta som begikk selvmord. Er det slik hun vil bli husket? Ordene hans hadde brent seg fast. Hun gjentok dem om og om igjen inni seg. 

"For de kunne umulig være sikre på om hun hadde smuglet med seg skarpe gjenstander (...)"

Sykepleierne måtte se gjennom tingene hennes. Rutiner. For de kunne umulig være sikre på om hun hadde smuglet med seg skarpe gjenstander. Sist gang hun var der hadde hun tatt med barberblader. Så jævlig smart. Som om ikke det kom til å bli sjekket... Litt kleint at begge sykepleierne var menn, for de måtte se gjennom trusene hennes og bh-ene. Hadde hun vært en av dem som rødmer når de blir flaue, hadde hun vært like rød som tusen tomater nå, men hun hadde et ansikt som stein. Viste ikke følelser. Hadde limt på seg en indre psykisk maske. Ingen skulle kunne lese henne som en åpen bok. Ikke denne gangen. Denne gangen var hun annerledes. Han ene sykepleieren irriterte vettet av henne. Mer tøffel enn han gikk det vel ikke ann å bli? Og alle de teite spørsmålene han stilte henne... Hvorfor skulle hun fortelle han hvordan hun hadde det? Hun ville snakke med psykiateren - ikke en sånn tøffel av en sykepleier. Hun kunne jo slått han rett ned og stukket av fra avdelingen uten problemer jo. ARG! Han var så irriterende!

"Eller enda værre; de er jo menn. Kanskje de ville ha sex med henne? Ville voldta henne om nettene mens hun sov? Hun lukket øynene (...)"

De satt en stund der på mottaksrommet. Psykiateren var selvfølgelig forsinket. Tøffelen og han sykepleieren uten hår snakket sammen med lave stemmer. Det paranoide monsteret i henne slo seg plutselig helt vrang. Snakket de om henne? Syns de hun var stygg? Så rar ut? Hvorfor måtte de hviske? Var det så farlig at hun kunne høre dem? Hva snakket de om? De så jo mye bort på henne. Kanskje de syntes hun skulle være der lenge? Eller enda værre; de er jo menn. Kanskje de ville ha sex med henne? Ville voldta henne om nettene mens hun sov? Hun lukket øynene. Orket ikke se. Orket ikke se at de så bort på henne og hvisket. Nå ville hun gråte. Den "pålimte" masken hadde knust. Slo sprekker. De kunne se følelsene hennes. De kunne plutselig se svakhetene hennes. Hun hatet menn. Hun hatet gutter. De er farlige. De voldtar. De slår. De er ekle. De er slemme. De er onde. Alt vrengte seg. Hun måtte kaste opp. Faen. Hvorfor måtte de trigge tankene hennes på denne måten. Flashbacks. Tusen flashbacks lynte gjennom synsfeltet hennes. Så ble alt svart i noen sekunder. Hun var fortsatt sterkt påvirket av overdosen. 

"Ingen skulle komme å fortelle henne at hun ikke hadde kjempet imot. Hun hadde kjempet og kjempet. Grått og grått. Prøvd alt hun kunne (...)"

Brått kom psykiateren inn døra. Det var en dame på rundt førti år, med halvlangt mørkebrunt hår. Hun så faktisk ganske koselig ut. Det ble en trygghet. En trygghet hun trengte. Psykiateren presenterte seg og satte seg ned på en stol. De pratet lenge. Pratet om selvmordstanker. Pratet om paranoiaen. Pratet om de siste dagene som hadde vært et mareritt. Om alt. Det gjorde vondt, men var samtidig en lettelse. Hun hadde jo ikke pratet med en kjeft på mange dager. Tankene hadde bare vokst og vokst. Blitt for mye å takle alene. Alt ble ødelagt. Og det værste var at det var hun som gjorde det. Hun som ødela for seg selv. Eller sagt på en annen måte; det var sykdommen i henne som hadde tatt kontroll. Men hun hadde kjempet. Ingen skulle komme å fortelle henne at hun ikke hadde kjempet imot. Hun hadde kjempet og kjempet. Grått og grått. Prøvd alt hun kunne. Men det hadde ikke vært nok - ikke denne gangen. Denne gangen hadde hun rett og slett tapt. Tapt en kamp mot det onde. Det gode (den friske) mot det onde (den psyke). Krigen hadde hun tapt. En krig bare hun kan kjempe - med visse hjelpemidler som psykiatere og medisiner. 

Da psykiateren skulle ta en del tester på henne, gikk det galt. Hun ble avslørt. Psykiateren la merke til at hun ikke klarte å gå på en rett linje. Føttene ville ikke treffe gulvet der tankene hennes ville. Det ble bare helt feil. Hun så sikkert full ut. I tillegg syntes psykiateren at hun hadde en veldig hes og rar stemme. En stemme som kunne tilhørt en narkoman på gata. Eller en som solgte =Oslo. En narkostemme. 

"Har du tatt noen medikamenter?" spurte psykiateren og boret fast noen veldig alvorlige øyne.
"Nei." svarte hun bestemt, men skjønte fort at hun kom til å bli avslørt. Stemmen hennes. Øynene hennes. De hadde tegn på overdose. Hele kroppen hennes hadde tegn på overdose. Hun var en svær bivirkning.
"Er du sikker på det?" Psykiateren var snill. Gav henne en mulighet til å ombestemme seg. Til å tenke gjennom. Finne fornuften. Fornuften som ble borte jo mer syk hun blir. Fornuften som hadde forsvunnet for mange dager siden.
"Greit. Jeg har tatt overdose. Jeg sa jo at jeg vil dø. At jeg ikke klarer å leve. Ting fungerer ikke. Det skjedde på impuls. Det var ikke planlagt" løy hun. For det var planlagt. Det var veldig planlagt. Men ikke helt konkret. For hun hadde ikke planlagt når. Bare at det skulle skje.

Psykiateren stilte henne tusen spørsmål om hvor mye milligram hun hadde tatt og hva som fikk henne til å ta medikamentene. For det var sånn på sykehuset. Man måtte venne seg til alle de tusen spørsmålene man kom til å få. I starten kan det være greit å bli spurt direkte, men etter et par spørsmål blir det ganske slitsomt etter hvert. Faktisk stiller hun like mange spørsmål selv. Eller; angsten spør. For angsten må ha en oppskrift på alt. En oppskrift på hvordan alt skal gjøres. Hvordan ta bussen. Hvordan handle i butikken. Hvor døra er. Hvor mye klokka burde være. Hvorfor ting er som de er. Angsten er slitsom. For den gir deg så mange ting å lure på. Den gir frykt. Redsel.

Etter samtalen med psykiateren ble hun ført videre inn i avdelingen. Gjennom den lange korridoren. Forbi stua. Forbi stolene der det alltid satt noen sykepleiere, og kanskje en eller annen pasient som kjedet seg. Tøffelen tildelte henne rom 6. Et rom som ser helt likt ut som alle de andre rommene på avdelingen. Den eneste umiddelbare forskjellen hun kunne se var at rommet var speilvendt i forhold til det forrige rommet hun hadde. Tøffelen låste inn tingene hennes i skapet. Alt hun nå trengte av tingene sine måtte hun spørre om å få. Alt fra tannbørsten til trusene hennes. Absolutt alt. Slitsomt. Veldig slitsomt.

Hun sovnet i sengen omtrent med én gang hun la hodet ned på puta. Om det var fordi hun var sliten av alle inntrykkene, eller om det var pga overdosen visste hun ikke. Det eneste hun visste å var at hun var trygg. Endelig kunne hun føle en form for trygghet. Endelig.

Fortsettelsen kommer til uken!

  Röyksopp - What else is there?

Dette er et veldig sterkt innlegg hvor det ligger mye tårer bak. Det tok meg lang tid å skrive dette, så les det med respekt. Historien handler såklart om meg, men jeg likte å skrive om meg selv i tredjeperson. Du burde egentlig lese litt mer om selve tilbakefallet jeg fikk meg til å gjøre som jeg gjorde. 

Den siste overdosen (del 1 av 4)

Som lyn fra klar himmel raste tankene i hodet på henne. Som en storm. Nesten er virvelvind. En tornado. Alt ble svart. Alt. Ikke én eneste positiv tanke. Bare lengselen etter å dø. Den uutholdelige vonde lengselen. Som en hemmelighet hun ikke kunne fortelle noen. En hemmelighet hun lenge hadde gått alene med. For hvordan forteller man en man er glad i at man kommer til å dø? Det klarte hun ikke. Lengselen etter å dø ble så vond. Spiste henne opp innenfra. Kvelte henne. Hun glemte å puste. Mistet pusten. Hvorfor levde hun? Hun klarte ikke se hva som skulle skje neste dag engang - og hvertfall ikke hva som skulle skje om én uke. Fremtiden. Det fantes ingen fremtid lenger. Hun ville dø. Døden fristet mer enn noe annet. Uten å merke det var hun blitt helt våt i ansiktet. Tårene trillet ned kinnene hennes som to fossefall. To ustoppelige fossefall. Smerten var uutholdelig - og det vondeste var at hun ikke klarte å sette ord på hva som gjorde vondt. Var hun forgiftet av sine egne tanker? Paralysert? Hun burde ringe til noen. Ringe til bestevenninnen hennes. Ringe å be om hjelp. Desverre var terskelen om å be om hjelp for høy. Det gikk ikke. Angsten for å ringe gjorde at hun ikke orket. Faktisk hadde hun ikke snakket med noen på lenge. Hun hadde ikke vært på Facebook på en stund, og heller ikke svart på meldinger. Paranoiaen hadde vunnet. Alle var fiender. Ingen hun kunne stole på.

"Nå var tiden inne. Hun måtte dø. Det var den eneste måten smertene kunne forsvinne på (...)"

Den negative tankestormen ble værre og værre. Den var ustoppelig. Smertene kjentes ut som tusen knivstikk i kroppen. Hun lå i sengen. Klokken var rundt 02.00 på natten. Rommet badet i et ubehagelig mørke. Å sette en fot ned fra sengen var utrygt. Det kunne jo ligge et monster under sengen. Et monster som kom til å slå klørne rundt foten hennes hvis hun prøvde å krysse gulvet. Å be om hjelp ble derfor ikke et alternativ. Nå var tiden inne. Hun måtte dø. Det var den eneste måten smertene kunne forsvinne på. Hun åpnet pilleskuffen i kommoden ved siden av sengen. Der lå det tre nye esker fulle av piller. Masse piller. Så mye piller at hun måtte være rask med å svelge dem for å få i seg alle før hun besvimte. Hun startet med de svakeste først. De med minst milligram. Siden hun hadde gjort dette før var hun fullt klar over hva som kom til å skje med kroppen hennes. Det første som kom til å skje var at hun fikk tåkesyn. Alt kom til å bli så fjernt. Som om hun kom til å være fanget i en glassboble med dårlig utsikt. Senere kom hun til å bli ekstremt svimmel. Så svimmel at det å i det hele tatt røre en arm kom til å bli vanskelig. Etter det kom hun til å få noen veldig ubehagelige skjelvinger. Det var det som var problemet; for hvis hun fikk disse skjelvingene før hun rakk å svelge alle pillene ville det bli veldig vanskelig å få i seg resten. For disse skjelvingene var så ukontrollerte at det å holde et glass med vann ble strengt tatt helt umulig. Alt vannet skvulpet over. Og det å putte pillene i munnen kom også til å bli vanskelig ettersom koordinasjonsproblemene også ble værre. 

"Hun følte ingenting. Følte ikke glede. Følte ikke sorg (...)"

Etter hun hadde svelget en del piller lå hun i sengen som en geléklump. Klarte ikke røre en finger. Hodet var nesten druknet ned i puta, og bena hennes klarte hun ikke kjenne engang. Hele verden var milevis unna. Rommet hadde vokst. Blitt større. Fått en rund form. Først da hun ikke klarte å holde øynene åpne smilte hun. Kanskje hun til og med lo? Lettelsen som spredte seg i kroppen var så deilig. Det var den lettelsen hun hadde savnet. Lettelsen som kommer når hun endelig ikke kan føle lenger. Hun følte ingenting. Følte ikke glede. Følte ikke sorg. Tårene hadde også stoppet å renne fra øynene hennes. Det var en enorm lettelse. Nå skulle hun dø. Nå døde hun. Endelig hadde hun ikke vondt mer. Og det som også var så behagelig å tenke på var at dette ikke nødvendigvis kom til å bli sett på som et selvmord. Hun er jo pillemisbruker. Dette kunne kanskje bare bli sett på som et overdosedødsfall - ikke et selvmord. Men hva brydde vel det henne? Hun døde. Hun var døende. Skulle dø. Den beste følelsen hun visste om. Døden var en lettelse. En venn hun før hadde satt plutselig på sengekanten hennes. Med redde øyne spurte han sårt; "er det slik du vil bli husket?" Hun fikk en klump i halsen og kvalte gråten ved å knipe øynene hardt igjen. Mer husker hun ikke før hun sovnet. 

Brått våknet hun. Rommet var ikke lenger mørkt, men lyst. Veggene var fortsatt plassert helt feil og taket var der gulvet burde ha vært. Det var tungt å puste. Som om pusterøret hadde krympet. Hun gispet etter luft. Prøvde å sette seg inn i situasjonen. Hvor var hun. Hvilket rom var dette? Var det hennes eller lå hun på et sykehus? En haug med tomme pillebrett lå spredt utover gulvet rundt sengen. Hun var på sitt eget rom. Ut av ingenting begynte hun å strigråte. Tårene rant og rant. Hun hadde ikke klart det. Hun hadde faen ikke klart det. Hun hadde overlevd. Hun hadde ikke dødd! Hun levde. Hun var i live. Faen i helvete, tenkte hun. Fra å føle seg enormt misslykket følte hun seg nå bare enda værre. Hun var så misslykket at hun ikke klarte å ta en overdose engang! Herregud så jævlig patetisk. Hun klarte etterhvert å slutte å gråte. For nå var hun mer sint enn lei seg. Hun var så sint at hun kunne knuse noe. Knuse noe i tusen biter. Gjerne slå til et speil. Ødelegge noe. Utslette noe. Tilintetgjøre noe. Hun var så sint at hun ville skrike! Skrike alle de stygge ordene hun visste om. Skrike og skrike til hun ikke hadde stemme igjen. Faen. Hvor patetisk gikk det ann å bli?! Ikke mer enn det hun følte seg nå hvertfall. 

"Hun klarte ikke gå normalt engang, og stemmen hennes da. Hun turte ikke tenke på hvordan stemmen hennes kom til å høres ut (...)"

Hun gjorde et forsøk på å tråkke ned på gulvet. Kroppen føltes så rar. Som om hun ikke hadde kontroll på bevegelsene. Som om hun tenkte at foten skulle være et sted, men havnet et helt annet sted når hun beveget på den. Det var koordinasjonsproblemene. En av bivirkningene. Enda mer ubehagelig var det når hun skulle reise seg opp fra senga. Det var som om hun veide hvertfall 200kg. At kroppen var så tung at det å stå oppreist var en stor utfordring. Noe hun ikke mestret. For hun kollapset. Falt rett om på gulvet. Slo hodet i kanten på sengen. Etter noen minutter reiste hun seg opp igjen. Gjorde et nytt forsøk. Denne gange var hun mer heldig. Hun klarte å støtte seg på møblene i rommet. Plutselig skvatt hun. Hun hørte noen som bladde i en avis. Lyden kom fra kjøkkenet. Var det noen hjemme?! Nei, nei, nei, nei!!! Det kunne det ikke være! Ikke nå! Nå kunne man jo se det! Nå kunne man avsløre henne. Skulle hun overgi seg? Overgi seg så lett? Det var sannsynligvis moren hennes som hadde fri fra jobb. Hva var egentlig klokka? Hun lukket øynene mens hun støttet seg på skrivebordet. Moren kunne ikke få vite. Hun kunne aldri vite. Moren kom til å bli knust. Ikke vet hun at hun er pillemisbruker heller. Moren er helt uviten om at hun har kontakter som gir henne piller for en billig pris. At det er derfor hun plutselig ikke har penger. Moren kunne bare ikke få vite. Det måtte ikke skje! En plutselig kulde spredte seg i kroppen og gav henne frysninger. Enda flere bivirkninger. Hun måtte prøve å skjule alt. Skjule at hun hadde tatt overdose kvelden før. Men hvordan? Hun klarte ikke gå normalt engang, og stemmen hennes da. Hun turte ikke tenke på hvordan stemmen hennes kom til å høres ut. Narostemmen var sikkert der. Det er da det gjelder å holde mest mulig kjeft. Si minst mulig. En maske. Hun trengte en indre maske som kunne skjule hvordan hun var nå. Hun stod kanskje i nesten fem minutter og støttet seg til skrivebordet med lukkede øyne. Hun prøvde å lade seg opp. Lade seg opp til å spille skuespill for moren. 

Moren satt på kjøkkenet og bladde i avisen mens hun drakk en kopp te. Da hun fikk øye på henne smilte hun vennlig og sa god morgen. Hun fikk bare et lite smil tilbake. For nå hadde hun bestemt seg. Bestemt seg for å overgi seg til sykehuset. Ta imot hjelp. Men moren kunne likevel ikke vite om overdosen. Nå gjaldt det bare å komme seg over terskelen med å si ifra. Si ifra om at hun måtte ha hjelp nå - ikke etterpå, ikke senere, men nå. Akkurat nå. Hun satte seg tungt ned på en kjøkkenstol. Klarte nesten ikke holde seg oppreist. Hadde mer lyst til å legge seg ned på bordet. Lukke øynene. Men hun gjorde det ikke. For moren skulle ikke få avsløre henne. Det måtte ikke skje. 

"Jeg må ha hjelp" sa hun med en stemme hun selv ikke kjente igjen. En stemme som kunne tilhørt en narkoman på Oslo S. 
Moren så lenge på henne med bekymringsfulle øyne.
"Hva vil du jeg skal gjøre?" spurte moren alvorlig.
"Ringe sykehuset" sa hun bestemt, men med en gråtkvalt stemme.

I løpet av den neste halvtimen hadde hun fått pakket. Kun tatt med det mest nødvendige. For nå kom hun til å tilbringe de neste dagene på akuttpsykiatrisk avdeling. En avdeling der tiden står stille. En avdeling der det ikke skjer noe. En avdeling full av sykepleiere og psykiatere. Nå skulle hun få hjelp. Noe hun burde ha fått for flere dager siden.

Fortsettelsen kommer til uken!

I går skrev jeg at jeg sannsynligvis kommer til å slette bloggen. Dette var det mange som mislikte veldig, noe som egentlig var litt hyggelig. Så etter mye om og men har jeg kommet frem til at jeg lar bloggen stå, men at det ikke blir noe blogging med det første. Tenker å ha en total makover på bloggen, så om en har lyst å melde seg frivillig til å hjelpe meg blir jeg kjempeglad!!! Send en mail til meg på klovnogzombie@live.no om du er interessert i å hjelpe meg med bloggdesignet!

Når skirvesperren er over lover jeg innlegg om oppholdet mitt på psykiatrisk avdeling, bilder fra papegøyen min, min historie om de 5 dødelige overdosene jeg har overlevd, hva jeg syns om Holmlia Distriktpsykiatrisk senter, og det beste av alt; hva som skjer med fremtiden min! Så ikke vær redd; jeg er ikke borte!

Legger ved et bilde av Pelle som utforsker skrivebodet mitt.

Så da kan jeg vel si det sånn at jeg tar meg en pause.

Ha en fin søndag videre!

I løpet av dette døgnet kommer jeg til å slette bloggen. Har ikke ork eller motivasjon til å vedlikeholde den lenger. Tusen takk til alle som har fulgt meg! Det settes pris på.

M

Min terksel for å be om hjelp er veldig høy. Den er faktisk så høy at jeg kan skrive det sånn isteden; VELDIG høy. Hvorfor det er sånn kan jeg ikke svare på. For jeg vet det ikke. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke klarer å be om hjelp når jeg virkelig trenger det. Det gjør alt så mye mer tungvint og vanskelig. Og enda værre; det gjør det farligere. For når andre rundt meg faktisk innser at jeg trenger hjelp, er det som regel for sent; jeg skulle hat hjelp for lenge siden. 

Hos psykiateren min i dag lagde vi en kriseplan. Jeg syns det er mye lettere å ha ting svart-på-hvitt. Jeg legger den ut her mest for å vise den til vennene mine. Det kan kanskje være lettere for dem å forstå hva som er faresignaler hos meg for eksempel.

Sommerfuglene er der for å skjule navn og tlf-numre. 

Mange er kanskje nysgjerrige på hvordan det var på avdelingen da jeg var innlagt. Har egentlig ikke tenkt å skrive noe særlig om det, samtidig som det er fint å skrive om det for å bearbeide det. Så det kan hende jeg legger ut et innlegg om den forrige innleggelsen. 

Pelle er en liten dvergpapegøye på 2 uker. Rart å tenke på at det ikke er lenge siden han var et lite egg.

Han er veldig tam, og liker spesielt godt å sove mellom puppene mine for der er det varmt, haha. 

Når han virkelig koser seg lukker han øynene. Da er han trygg.

Han er ikke så glad i å være i buret sitt. Pelle vil helst sitte på meg, men han kan ikke være med meg overalt desverre.

Kommer mer oppdatering fra Pelle senere! Ha en fortsatt fin dag.

Jeg blir stresset når det er sol ute. Ikke alltid. Bare når jeg er syk. Som jeg er nå. Solen gir meg en indre uro. Gir meg dårlig samvittighet. Det er jo sol, burde ikke du smile og ha det bra nå? Nei, for jeg blir ikke frisk av at det er sol. Jeg smiler ikke av at det er sol. Jeg kaster meg ikke ut til parken for å grille med venner når det er sol. Jeg trekker for gardinene. Jeg blir faktisk værre. Solen gjør meg ikke noe godt. Når jeg er syk.

Solen passer ikke til mitt stemningsleie når jeg er syk - det er grunnen. Solen er det absolutt motsatte av hvordan jeg selv føler meg. Solen er alt for mye lys. Alt for sterkt. Alt for klart. Det er ubehagelig. Det er stressende. Solen trekker også med seg smil fra alle andre - eller så vil de gjerne at andre skal se hvor vellykkede de er på Facebook... Folk legger ut bilder av seg selv omringet av venner mens de smiler og smiler og smiler. Det er ikke måte på hvor bra det ser ut som de har det. Facebook kan bare gå å henge seg i dette øyeblikk. Jeg føler meg altså så uendelig misslykket. Har ikke ord. 

La det regne! tenker jeg hver eneste morgen. Værsåsnill! Si at det regner. Faen det er sol... Dagen er ødelagt - eller; den blir hvertfall ikke noe bedre. Hadde det regnet hadde hvertfall været vært på min side. Mitt lag. Forstått meg. Men når sola er der, er det akkurat som den sier til meg med sleip tone; her er jeg og skinner - jeg skinner for å forsterke de mørke tankene dine. Dumme sol. Jeg hater deg.

Her om dagen så jeg en film med pappa. Melancholia. En psykologisk katastrofefilm om jordas undergang - av Lars Von Trier. Jeg som absolutt ikke får lov til å se på psykologiske filmer, tenkte ikke på det i det hele tatt. Men angrer ikke. Filmen var fantastisk. Et kunstverk. Hvorfor jeg nevner denne filmen er fordi jeg kjente meg veldig igjen i hovedpersonen; Justine. Hun er ektremt melankolsk og klarer nesten ikke kle på seg uten hjelp. Filmen starter med at hun har et fantastisk flott brylupp. Der får man intrykk av at Justine er det stikk motsatte av melankolsk, men så viser det ser mer og mer at det bare er et spill; hun er egentlig veldig syk og klarer ikke lenger å skjule det. Bryluppet går med andre ord rett i dass.

Litt bilder fra filmen.

Legen på sykehuset sa at det virker som jeg har et alt for vanskelig sinn i forhold til hva jeg klarer å bære. Hun har helt rett. Om noen av vennene mine hadde sett meg de to-tre siste ukene hadde de ikke kjent meg igjen. Det er såvidt jeg klarer å spise seg. Såvidt jeg klarer å kle på meg. Såvidt jeg klarer å snakke. Stemmen min bærer ikke. Bena mine føles som tungt glass. Lett å knuse men vanskelig å bruke.

Nå krysser jeg alle fingre og tær som kan krysses i håp om at det regner i morgen. Kanskje dere til og med får se bilder av dvergpapegøyen min! 

Beklager lite blogging for tiden. Har mye å skrive, men klarer ikke sette ord på det. Vanskelig. Tenkte dere kunne få mulighet til å stille meg spørsmål om det er noe dere lurer på.